Nice og Monte Carlo

Nice, Middelhavets dronning, ligger smilende med sine hvite villaer i en halvsirkel rundt den lille bukten. Promenade des Anglais vrimler av spaserende, det lyser av de røde og hvite parasollene.

Her går bleke misser, stilige pariserinder med sine bitte små hunder, lapser fra boulevarden med bukser så vide som sekker og hulbrystede tæringspasienter innhyllet i sjal.

Havet ligger blått utover, bare en nyanse dypere enn luften, en vidunderlig, blå farge, luftig som nafta, og inn mot stranden kommer dønningene dovent og bryter med svære drønn.

Og luften av fioler og oranger blander seg med den friske luft av sjø og tang. Torget i Nice er et eneste stort bugnende bed av markblomster, mandelblomster. Det blir kjøpt i svære kurver, for Prins Karneval, byens glede, kommer for å hilse på de hundretusenvis av fremmede og han skal forherliges med store blomsterfester i gatene.

Rivieraen er eventyrets, skjønnhetens og gledens land. Når «Tusen og én natt» en gang i fremtiden skal skrives, blir scenene hentet herfra.

Det strålende solskinn, all denne rikdom og glans får en til å finne lykken.

Bare disse navnene – Nice – Menton – Villa Franche – Monte Carlo – det er som om gleden ligger i disse ord.

Jeg går en aften langs Middelhavet. Dets blekgrønne bølger glir søvnig mot stranden, blinker i månelyset, brister og dør.

Over meg hvelver de brede palmebladene seg utover og jeg ser inn i praktfulle hager, der villaene lyser gjennom mørke trær. Jeg får vite at her bor det noen. Jeg spør hvem som bor her og jeg får vite at det er en indisk prins eller russisk prinsesse, eller jeg får høre et navn jeg har hørt som barn.

Og den forunderlige lille by Monaco, eventyrbyen med trylleslottet Monte Carlo.

Jeg står på terrassen utenfor spillehuset. Det er aften. Havet ligger stort framfor meg, med måneblink. Der borte er fyrstens palass med ringmur og tårn, strålende med tusen røde og gule lys, bak meg ligger byen i det mystiske, blålige måneskinn under de høye fjellene.

Jeg går gjennom de mørke gangene i hagen, overskygget av palmer og svære kaktuser. Jeg går på den jord jeg vet er bedekket med hundreders blod, blod fra dem som aldri hadde hellet med seg.

Men jeg lengter inn i spillehuset med tårn som rager opp mot luften. Inn i trylleslottet. For har man en gang vært der inne, er man fortryllet. Man må atter inn i de lyse salene, der gullet glinser på det smaragdgrønne bord, der luften er bedøvende lummer, mettet med parfyme, der lykken fanges med hendene.

Hva hjelper alle advarsler, hva hjelper alle beretninger og de daglige selvmord.

Har man en gang hatt den berusende følelse når ens lommer plutselig fylles med gull, den forunderlige følelse, denne spenning, denne forunderlige følelse av skjebnen, da vil man ha det igjen, man vil atter være i disse salene der penger ikke har noen verdi, der formuer tapes og vinnes.